TUSEN TAKK!

Hei alle sammen!

Nå begynner våre tre måneder i Namibia å nærme seg slutten. I morgen setter vi kursen mot Norge. Vi ser tilbake på tiden og sitter igjen med mange minner, opplevelser og inntrykk som vi vil ta med oss videre i studietiden og arbeidsmiljøet. Dette har vært en opplevelse vi aldri vil glemme!

Vi vil bruke dette innlegget til å takke alle som har støttet oss i vår pengeinnsamling og fortelle hva vi har valgt å bruke pengene på. Tilsutt endte vi opp på nærmere 19 000 kroner, noe vi setter utrolig stor pris på. Vi har opplevd at folk gjerne ønsker en del av pengene vi har samlet inn, men vi har bestemt selv hvor de skal gå. Vi har reist til forskjellige plasser å sett hvilke behov det er for hjelp og valgt steder ut ifra vårt syn.

Av de pengene vi har samlet inn har vi valgt å bruke endel på sykehusene for å gi noe tilbake der vi har tilbrakt mye tid disse tre månedene. Vi har kjøpt inn klær og undertøy til kreftavdelingen for barn fordi disse kan bo på avdelingen i flere år og har dårlig tilgang på dette. Vi har kjøpt inn leker og tegnesaker til to andre barneavdelinger da lekerommene deres var helt tomme. De hadde såvidt et sted å sitte annet enn på gulvet. Til kirurgisk avdeling og akutten kjøpte vi inn nødvendig medisinsk utstyr som bandasjer, plaster, teip osv. Her er behovet for dette stort da det er mye stikkskader, brannsår og operasjonssår. Alle avdelingene vi har vært innom fikk temperaturmålere, hansker og munnbind da dette er et stort behov på alle avdelinger på sykehusene. Noen fikk også uniformene vi har brukt her nede så vi slapp å kaste de. 

Til Home of Good Hope kjøpte vi inn masse sko til barna som ble fordelt utover til de barna som trengte det. Vi kjøpte inn frukt til den første dagen vi skulle dit så de hadde noe godt å kose seg med. Vi ga de også en pose med bandasje, temperaturmålere og hansker til nødvendige situasjoner.

Før helgen var Kari og Silje på et barnehjem vi hadde hørt veldig lite om men som vi ble anbefalt å reise til. Her bodde det barn i alderen 4måneder til 21år. De så umiddelbart behov for hjelp med en gang de kom til barnehjemmet. De hadde store mangler på masse og levde et veldig enkelt liv som bar preg av dårlig økonomi. Vi valgte derfor å bruke de resterende 4000,- her. Vi kjøpte inn klær og sko til barna, gulvteppe, kroppssåpe og vaseline. Vi valgte å kjøpe inn store mengder med tørrvarer som maismel, sukker, pasta, ris osv. og tunfisk, peanutsmør, ketshup, linser og bønner. Mye av tingene vi hadde igjen i huset av tørrvarer la vi også med. Vi donerte bort endel av våre egne klær som vi skulle legge igjen og håndkler som de har behov for. Vi valgte å gi resterende sum på ca 500,- til de som de kan bruke på å kjøpe inn kjøtt til barna. 

Vi vil igjen takke alle som har støttet oss i vår innsamling. Hadde det ikke vært for dere der hjemme hadde vi ikke hatt mulighet til å gi noe tilbake på den måten vi har gjort. Vi har hjulpet mange mennesker her nede og gjort hverdagen litt bedre for disse. Vi vil å takke alle dere som har fulgt oss på bloggen og skolen for denne muligheten. Selvom dette har vært et arbeidskrav fra skolen sin side har det også vært en fin måte å fortelle dere der hjemme hvordan vi har det og at alt er bra med oss. Det har til tider vært litt stille fra oss, men vi har forsøkt å blogge så godt vi kan. 

Takk for tre fantastiske måneder vi sent vil glemme!

Stor klem fra Namibiajentene <3

 

FØDEN

Heihei

I dette innlegget vil vi skrive litt om opplevelsene våre fra føden både på Katutura og Central. 

KATUTURA

I en uke var Beathe, Kristina og Maren på føden på Katutura hospital. 

På fødeavdelingen på Katutura er det 9 rom. 1 rom med innkomst og undersøkelser på kvinner som kommer inn for fødsel eller med plager rundt graviditeten. Det er 4 rom for kvinner med svangerskapssykdommer, 2 rom for observasjoner og 2 "aktive rom". På de aktive rommene er det to senger på hvert rom, og det er her kvinnene som er i aktiv fødsel ligger, etter hva vi fikk beskjed om, er dette over 4 cm. Her ligger kvinnene til observasjon og undersøkelser, helt til de er 10cm. Når dette skjer får kvinnen beskjed om å reise seg opp fra sengen og gå fra rommet og til fødestuen, som er en 20 meter spasertur gjennom gangene. I sykepleieutdanningen i Namibia får de også jordmor utdanning. 

Den første dagen vi kom på avdelingen ble vi plassert på forskjellige rom. Det var mange andre sykepleiestudenter fra Namibia på avdelingen, og det var lite å gjøre i forhold til hvor mange som var der. Jeg (Maren) slang meg på en Namibisk sykepleiestudent som viste meg hva som skulle gjøres på de forskjellige rommene og generelt hvordan ting fungerte på fødeavdelingen. Kort tid etter at vakten hadde begynt var pasienten min 10cm, og vi gikk inn på fødestuen. Pasienten la seg på sengen, og det ble gjort klart med utstyr. Kvinnen var i mye smerter, og klarte ikke presse riktig, da stod sykepleieren som skulle ta imot babyen med hånden i vagina på den fødende kvinnen og snakket til resten av personalet om hvordan hun ikke presset riktig og at hun ikke var flink til dette. Det var ikke snakk om å prate til pasienten og forklare hvordan hun skulle presse. Etter en stund klarte pasienten omsider å presse ut babyen, og det smeller fra sykepleieren, på en ganske snerpete måte, ser du hvor fort det går når du presser riktig. 

Det ble satt injeksjon og morkaken ble fjernet, etter dette ble det undersøkt om kvinnen hadde revnet noe sted. Plutselig kom det mellom 5 og 10 leger inn i rommet og stemningen ble ganske hektisk. Det viste seg at noe var galt, og pasienten blødde ganske kraftig fra vagina. En av legene tok over og fikk kontroll på blødningen, og etter noen minutter forsvant de alle sammen, uten å si noe særlig verken til pasienten eller sykepleierne. 

Vi var med på en del fødsler, og noen var mer involverte enn andre. Det var veldig spennende å se en fødsel, men vi reagerte ganske på hvordan pasientene ble snakket til. Det var ingen som sa "bra jobbet" eller "gratulerer" når fødselen var ferdig, og det var ingen oppmuntrende ord under fødselen. 

Den ene dagen fikk vi være med på keisersnitt, noe som var veldig spennende. De kuttet opp huden til pasienten, og deretter stod kirurgene og dro og reiv i hver sin ende av operasjonssåret. Det så ganske brutalt ut der vi stod på sidelinjen, men var tydeligvis helt normalt. Babyen og morkaken ble tatt ut, og livmoren ble undersøkt og sydd igjen. 

En situasjon Maren og Kristina reagerte ganske sterkt på var når en lege kom inn for å gjøre vaginalundersøkelser på to kvinner som lå på aktivt rom. Han kom brasende inn på rommet, snakket ikke til pasientene, ba om sterile hansker og gel og bokstavelig talt kjørte hånden sin opp vagina på pasienten. Pasienten skrek av smerte og frykt. Og vi stod målløse ved siden av og klarte ikke gjøre noen ting. Vi så mange vaginalundersøkelser på denne avdelingen, men aldri noen så brutale. Det å påføre pasientene sine unødvendig smerte fordi du ikke gidder å kommunisere med pasienten din syns jeg er helt usmakelig. Og en annen ting å tenke på i dette landet er at overgrep og voldtekt faktisk er en realitet for mange, og det er noe en som helsepersonell bør å vett nok til å tenke på i situasjoner som dette. 

Den siste dagen på avdelingen var det bare Maren som var der. Etter å ha smisket litt med sykepleieren jeg gikk med den dagen spurte jeg om jeg kunne få lov til å ta imot en baby selv, og det fikk jeg selvfølgelig lov til. Det kom en dame inn, og ble lagt på det aktive rommet. Jeg ble plassert hos henne da hun var på god vei, men ikke langt nok til å begynne å presse. Dette var en pasient med mye smerter og hun hadde veldig lyst til å presse. Jeg stod med pasienten i ca. 20 minutter til en halvtime og prøvde å roe henne ned og forhindre at hun presset for tidlig, da dette ikke er bra for babyen. Da det var på tide å føde kom sykepleieren jeg var med og jeg gjorde i stand alt utstyr. Det var ikke tid til å gå til fødestuen, så det ble fødsel på rommet (noe som ikke var veldig uvanlig). Fødselen gikk veldig fint, jeg brydde meg ikke så mye om hva de andre sykepleierne gjorde, jeg snakket støttende og forklarende til pasienten, og når fødselen var over sa jeg bra jobbet og gratulerer. Det er tross alt ikke hver dag man føder et barn. Etter fødselen var ferdig og pasienten var sydd igjen og hadde fått babyen i sengen, kom jeg inn for å se til at alt stod bra til, da sa pasienten "tusen takk, jeg hadde ikke klart dette uten deg". Det hele var en fantastisk opplevelse jeg aldri vil glemme. 

 

CENTRAL 

 

Kari og Ada valgte fødeavdelingen på Central og den er lagt opp likt som sykehuset i Katutura. Man har rom for de som kommer for kontroll, rom for de som blir langt inn for overvåkning og rom til de som blir langt inn som er godt klare til å føde, men mangler de få cm. Og ikke minst de aktive rommene hvor alt foregår og skjer! Der det er action og liv blir til.

 

Den første dagen på føden var jentene så spente og klare for å få se sin aller første fødsel så timene gikk relativ fort den første dagen, og fødsel det ble det! Det var en mor som var inne for et keisersnitt, noe vi ikke fikk være med på akkurat denne dagen, men senere i uken. Men spent sto vi  å ventet ved døren på hva som ville komme ut  igjen. Ut kom det trillende en kuvøse som det lå to nyfødte tvillinger i, og da var det to jenter som tittet rørt på hverandre og tenkte at dette blir noen fine dager. 

Dagene gikk og flere fødsler fikk vi være med på, det var mange flinke sykepleiere og studenter fra Namibia som tok imot alle de nyfødte og pakket de godt inn, men vi la godt merke til at det ikke var noe omsorg og medlidenhet. Mødrene presset, hadde store smerter og gråt sine modige tårer, og de fikk streng beskjed om å ta seg sammen, presse videre og ikke synes så synd på seg selv. Vi skjønte etterhvert at dette var slik kulturen var og at liten medlidenhet og omsorg var vanlig blant helsepersonellet til de gravide. Vi syns iblant det var tøft å høre på hvordan de snakket til mødrene som lå å skulle føde, men ikke beskjed om at sånn var det og sånn ble det. Vi trøstet og gjorde derfor det vi kunne for at de skulle få litt kjærlighet mens de lå der. 

cof

Den situasjonen som sitter dypest igjen fra dagene på føden handler om en liten baby som ble født altfor tidlig, en liten prematur. Vi skjønte fort at det var kritisk da vi ble fortalt at babyen hadde falt med hodet først i bakken. Vi fikk fraktet babyen til varmelampe, satt på maske med bag og pumpet i gang for å gi oksygen til lungene. Vi prøvde alt vi kunne, men skjønte ort at vi trengte mer hjelp, babyen ble så fraktet videre. Om babyen fikk den hjelpen den trengte, og hva som skjedde etter vi hadde etterlatt den til noen andre, det vet vi ikke. Vi fikk aldri beskjed om hvordan det gikk, så det er et spørsmål som sitter igjen. Lever babyen? Reddet vi et liv? 

 

Vi skrives snart igjen! 
Stor klem fra oss i Namibia <3

Monica´s Home Of Good Hope

Hei igjen godtfolk! 

Nå har de fleste blitt ferdig med folkehelseeksamen, fått jobbet det vi skal, reist litt og forsøkt å få litt farge! (jobber iherdig siste uka våres her med den!), så da er det på tide med et blogginnlegg! Vi har vært et par dager på et sted i Katutura, som kan sies å være slummen i Windhoek. Her koste vi oss virkelig, men samtidig som det gjorde inntrykk på oss om hvordan tilstandene er. (advarer om noen sterke bilder).

Det var Monica Imanga og den kanadiske sykepleieren Eileen Green som startet suppekjøkkenet, de startet det som hyllest for Monicas datter som har gått bort grunnet Aids. 

Her ser dere bilder av Monica selv og forsiden av suppekjøkkenet.

Monica´s Home of Good Hope er i utgangspunktet et suppekjøkken, men de hjelper på så mange andre måter en å bare mette mager! De serverer mat til godt over 300 barn, samt noen av foreldrene. Hver dag kommer det en pick up kjørende fra et kjøkken lenger nedi gata som lemper av store kjeler med gryterett og ris som skal holde til alle. Monica fortalte oss at dette måltidet kunne være det eneste som barna fikk igjennom dagen! Når barna ser maten komme med bilen begynner de fort å rydde inn stoler og lekesaker, det lyser opp i øynene demmes. Og før barna kan begynne å spise står de i kø utenfor spisesalen for å vaske hendene sine og ansiktet. Dette er noe vi syntes er fint med suppekjøkkenet, at de lærer barna gode holdninger, skikker og prinsipper. Som det at hygiene er veldig viktig og at alle skal hjelpe til.

Før vi begynner å servere skal alle sammen synge og danse for å takke for maten som blir gitt, det er utrolig morsomt å høre og se på demmes tradisjonelle sanger og dans! For noen rytmer det er i dette landet! Alle jentene hjalp til med å servere maten, noen posjonerte ut i tallerknene mens andre ga ut til barna. Det er en del barn i et lite rom så blir fort mange armer og bein overalt!

 

Når alle mager er mette, står oppvasken igjen og bare leke og kose resten av dagen.

Det er mange av barna som kommer inn med store sår som er betente og ikke renset, vi vet ikke alltid hvordan de fikk sårene, men vi ser at mange av barna går uten sko og har sår som ser ut som de har tråkket på glass (det ligger mye knuste ølflasker på bakken i dette strøket!). Så vi ble ofte sittende i sårstell. Mange syntes det var litt vondt og var litt redd, men barna var utrolig tøffe og modige når vi renset såret! Med litt klemmer og oppmuntring gikk det lekende lett:D Suppekjøkkenet hadde det som trengtes for å gjøre stellet, men de trenger absolutt mer utstyr.

Vi er glad det er mulighet for at vi kunne hjelpe barna med dette, for vi vet ikke om det hadde blitt sett til om det ikke hadde vært et sted som Monicas Home Of Good Hope. Dette suppekjøkkenet er bare En av mange i byen som hjelper fattige barn. Det finnes mange barnehjem og andre frivillighetssteder som har mye mindre å gi en Monicas. Det må vi ikke glemme, Men det er viktig å starte et sted!

Derfor valgte vi å gi ut litt leker, sko og tegnesaker til barna, slik at de kanskje får en litt lettere hverdag.

Som dere ser ble det en suksess! og vi syntes det var utrolig morsomt og givende å gi ut midler!

Barna virker alltid sjeleglade for å se oss. De kaster seg inn i armene våre og de minste vil bestandig løftes opp. Det er utfordrende å skulle gi like mye oppmerksomhet til alle, så når dagen ender er vi slitne etter å ha fungert som klatrestativ m.m. for alle barna.

Jentene, og noen av gutta, ville veldig gjerne ordne håret vårt og laget fletter på oss etter tur og orden. Etter å ha vært i Namibia i snart 3 måneder sitter vi igjen med det inntrykket at kvinnene her legger sin stolthet i håret sitt. Her et det et hav av ulike hårfrisyrer og alle ser alltid smashing ut på topplokket. Jeg tror noen av oss jentene er fristet til å få fletter i håret før avreise hjem, om det skjer vil tiden vise 🙂



En av dagene vi var der tok vi med oss en høytaler for å kunne spille musikk og kanskje få noen av barna med oss på dansing. De var ikke vanskelige å be. For noen danseløver! Vi nordmenn har nok mye å lære av afrikanere, da de fleste har en god del mer rytme i kroppen og ikke er redde for å slå seg løs. En populær gjenganger var Shakiras "Waka Waka, this time for Africa", da denne sangen var noe både vi og de kjente til fra før. Jentene var de som først var mest ivrige, men etterhvert tydde gutta opp og viste oss at de er minst like gode til å danse!

Barna ved Home of good hope virker glade og fornøyde, men vi vet ikke histories bak de vakre smilene og den livlige leken. Vi vet ikke hvordan situasjonen deres er hjemme. Vi vet ikke om noen av de blir utsatt for vold og overgrep. Det vi vet er at det gir oss jentene mye å få komme dit og være til hjelp, om det bare er for noen timer. Ved å være til stede; trøste, leke, kose og klemme, samt hjelpe til med daglige gjøremål m.m, kan vi bidra til å gjøre en bitteliten forskjell.

Opplevelsene med disse barna inspirerer oss videre i utdanningsløpet.

Takk Home of good hope! For at vi fikk komme og se hvor mye glede som finnes, selv når livet kan være utfordrende.

Medic rush

Hei alle sammen!

Endelig kommer det et innlegg fra oss jentene i Namibia igjen. Det har vært stille fra oss noen uker nå siden vi har vært endel ute å reist, blant annet med Round Table som vi skal fortelle om i dette innlegget.

Round Table Namibia er en ikke-politisk og ikke-religiøs forening som består av unge menn mellom 18-40 år. Foreningen har en gruppe "tablers" som styrer foreningen, mens det er mange andre frivillige som er til stede og støtter arbeidet de gjør. De har med seg legestudenter, sykepleiestudenter og andre frivillig helsepersonell. I tillegg hadde flere med seg familiene sine som ønsket å hjelpe til, og den yngste som var med var et år. 

Round Table er en veldedighetsorganisasjon som baserer seg på å bli sponset av aktører slik at det er mulig å kunne gjennomføre de prosjektene de ønsker og sponsoren til Hochland avdelingen er Manpower. I Namibia er det fem Round Tables: Windhoek 34, Walvis Bay 36, Swakopmund 145, Hochland 154 og Welwitschia 213. Disse fem bordene driver med forskjellige prosjekter for å støtte og hjelpe samfunnet. 

Vi var med Hochland avdelingen på deres årlige Medic Rush. I år var destinasjonen Tsumeb som ligger nord i landet. Her ble vi inlosjert på en skole hvor vi sov i køyesenger i en sovesal. Dette var basen vår for dagene vi var der og her alt foregikk utenom klinikken.

Vi hadde klinikker tre forskjellige steder i Tsumeb området. Vi sykepleiestudenene hadde vårt eget telt hvor vi tok imot pasientene, skrev ned hva som feilet de og tok målinger. Videre ble de sendt til legene for en sjekk og videre til apoteket for medisiner. Pasientene har lite tilgang til lege og sykehus noe vi merket godt. Ofte kom de inn med plager som smerter og feber, men noen kunne vi se tydelig på at dette ikke var tilfellet. Grunnen for det var at de ekstremt sjeldent hadde mulighet til å få skrevet ut medisiner til fremtidig sykdom, og så en åpen mulighet for dette nå. I løpet av de tre dagene vi hadde klinikk tok vi imot rundt 700 pasienter til sjekk. I år var også første gang det ble født en baby under medic rush.

På kveldene var det samling på basen vår. Her fikk vi servert god middag av kokkene vi hadde med og noe godt i glasset. Vi sang, danset, skravlet og spilte kort. Dette var en koselig avslutning etter lange dager med mange inntrykk.

Lørdag reiste vi også til Etosha nasjonalpark som lå en times kjøretur fra campen. Vi fikk bare 1-2timer i parken, men vi fikk sett endel dyr, spist litt is og kost oss. På turen så vi elefant, giraff, springbukk, kudu, gnu og flere andre dyr.

Vi er veldig takknemlige for at vi har fått muligheten til å få være med Round Table på årets Medic Rush og vi anbefaler alle studenter i fremtiden til å delta om de har mulighet. Dette var en veldig givende helg hvor vi sitter igjen med mange fine inntrykk, men hvor vi også har sett hvor urettferdig verden kan være. 

Klem Namibia jentene

casualty

Hei alle sammen!

Da er det på tide med ett innlegg fra sykehuset igjen. Vi har nå jobbet to uker på casualty, som er akuttmottaket her i Windhoek. Her har vi jobbet både dagvakter, kveldsvakter og nattevakter. Forrige helg var såkalt payday-weekend, det vil si at de fleste her til lands får lønning, som igjen vil si full fart på akutten. De fleste av oss jentene klinte derfor til med nattevakt denne helgen, og vi fikk virkelig testet oss på det akutte syke menneske. 

Akuttmottaket er delt inn inn i seks deler. Akutt del, legevakt, kirurgisk, gynokologisk, pediatrisk og dressing rom. Vi jobbet for det meste på den akutte delen, dressing rom og kirurgisk. Befolkningen kommer inn på alle døgnets tider, med alt ifra en forkjølelse og influensa til store skader etter slosskamp med kniv, flasker og pistol. Når noe akutt kommer inn blir vitalia og anamnese tatt, før de må vente på legen som gir videre beskjeder. Mange av pasientene var beruset, og hadde fått kutt og sår av den grunn. Vår oppgave var å finne blødningen, observere såret, stoppeblødninger og legge på kompresjon. Som oftest ble disse pasientene sendt videre til dressing rom, hvor de ble sydd og fikk injeksjoner med smertestillende og stivkrampe. Etter opplæring og mange observasjoner, har noen av jentene fått utfordret seg på disse prosedyrene. 

Vi har alle reagert på hvordan legene og sykepleierne behandler menneskene som kommer inn på akuttmottaket, og vi ser stor forskjell fra Norge. Her er det ingen kjærlig omtanke, men en jernhånd som møter en. Vi har reflektert mye over dette og er ikke enig i behandlingen, men etter noen uker med kaotiske tilstander kan vi tildels skjønne hvorfor det er sånn. Sykepleierne vi har snakket med forteller at de samme menneskene kommer inn tur på taut med sår og stikkskader forårsaket slossing, og bruker akuttmotaket som et hotell. De forteller også at flere kommer inn kl.12 om natten med en forkjølelse, og dette fordi det gir de muligheten til å bli der natten over. I tillegg blir ikke stikk og skuddskader rapportert til politiet her, og blir derfor sykehusets ansvar. Vi har sett tilfeller der kamerater har drukket alkohol, blitt uenige, gått løs på hverandre og havnet på mottaket. De kommer inn som uvenner og krangelen kan gjerne fortsette inne på sykehuset, for deretter være klare til å fortsette kampen så fort de er lappet sammen igjen. Til tross for dette kan det lille avbrekket under sammenlapping føre til at mange av de går ut av sykehuset som venner igjen og reiser hjem sammen.  

Det er ikke bare stikk- og skuddskader som har kommet inn, men også tilfeller som astmaanfall, mentale akuttilfeller, dehydrering, hjerteinfarkt, hypoglykemi(føling), atriflimmer, brannskader og mye mye mer. Så vi har virkelig fått utfordret oss på denne avdelingen, det har vært to læringsrike uker. 

 

Nå drar vi bort de neste dagene på medicrush, som er en form for medisinsk feltarbeid for å nå ut til befolkningen på landsbygda. Så blir stille fra oss resten av uken. 
Klem fra alle oss i Namibia. 

 

DEL 3

Hei alle sammen! 

Da er det tid for å skrive om siste del av 12-dagers turen våres. 

Etter å ha opplevd vakre Victoria Falls dro vi videre til Chobe Safari Lodge i Kasane Botswana, som tok drøye 1: 30 min. Etter å ha ankommet campen og satt opp teltene var det tid for enda en fantastisk lunsj som Tiki og Dankie hadde lagd til oss før vi skulle på båtsafari!

 

Vi gikk på båten gode og mette for en 2-3 timers lang safari der vi så både elefanter, flodhester, impalas, kudu, krokodiller og masse andre smådyr. Guiden våres var kjempe flink til å speide ut dyrene og fortelle oss fakta om dyrearten. Det var strålende sol gjennom hele båtturen og det var kjempe deilig å kunne slappe av å se på dyrelivet!

Etter båtsafarien var det tid for middag men først måtte vi ta en kaffe og få med oss den kjempe fine solnedgangen<3

På denne campen var vi omringet av ville dyr som vi kunne høre hele natten. Var ganske spesielt å ligge i teltet og høre en løve brøle! Selvfølgelig var det gjerde sånn at de ikke kom inn å spiste oss! 

Etter en god natts søvn, pakket vi ned teltene på Chobe og det ventet en 611 km lang kjøretur som endte på Sedia Riverside Hotel i Maun, Botswana. Her skulle vi overnatte i 2 netter. På Sedia ble vi møtt av mange katter og hunder som så gjerne ville ha kos og en liten matbit. I tillegg fantes det en volleyballbane på området som vi fikk mye glede av. 

Tro det eller ei, men å være på tur kan være ganske slitsomt. Derfor ville de aller fleste av oss slappe av ved poolen, mens Maren, Silje og Kristina dro på oppdagelsesferd. De dro på Mokoro safari  (båtsafari) og ville utforske verdens største innlandsdelta, som dekker et areal på ca 20 000 km2 og ligger nord i Botswana der hvor elva Okavango renner ut i Kalahari ørknen og danner et stort og frodig område med et rikt dyre -og fugleliv.

Videre gikk ferden mot turens siste stoppested før hjemreise til Windhoek. Vi ankom Ghanzi Trail Blazers som ligger i et øde område i Kalahariørknen, hvor vi fikk beskjed om å forberede oss på en kald natt. Vi hadde gledet oss til å benytte oss av campens basseng (på grunn av dagens hete), men vi ble skuffet over å se at bassenget var overfylt med skitt og insekter! Temperaturforskjellene mellom dag og natt er store, alt fra ned mot 0 på gradestokken om natten og opp til 30 grader midt på dagen. 

Noe vi hadde gledet oss mest til på denne campen var den såkalte Bushman walken av San folket. Samme kveld skulle de også ha en danseoppvisning med tradisjonell sang og dans! Sammen med en stor gjeng med andre turister fra blant annet Sverige, Finnland, USA og Tyskland fikk vi oppleve noe vi sent vil glemme. San folket har levd i Kalahariørknen i minst 22 000 år og de skulle vise oss hvordan de bruker urter og planter som medisin og hvordan de jakter for føde. 

Vi koste oss masse med god mat og godt selskap siste kvelden, men det ble tidlig kvelden for vi skulle tidlig opp for å kjøre hjem til Windhoek!:)

Etter 512 lange km var vi endelig hjemme, og ble tatt godt i mot av Mari som hadde gjort klart Taco til oss OG vaska huset! Dæven vi er heldige jenter. 

Vi skrives igjen! Nå er det bare 1 måned igjen! 

Klem Namibia jentene!

 

DEL 2: VICTORIA FALLS

Hei alle dere der hjemme! 


Da har vi klart å rote oss til å få skrevet del 2 av 12 dagers turen vår som er dagene vi var i Victoria Falls. Victoria Falls er en foss som dannes av elven Zambezi. Fossen heter Mosi-oa-Tunya på lokalspråket lozi, noe som betyr «røyken som tordner». Høyeste fall er 108 meter. Fossen er på sitt største på slutten av regntiden i mars/april. Fossen ligger på grensen mellom landene Zambia og Zimbabwe. 

 

Vi ankom Victoria falls litt utpå kvelden og stoppet utenfor  et kontor hvor vi kunne bestille aktiviteter for de neste dagene. Noen bestilte Bungee jump,Gorge swing og Crocodile cage diving. 

Bungee Jump: Bungee Jump er det fine ordet for strikkhopp. Noen av jentene trosset den grensen og ville hoppe utfor en bru og 111 meter ned til Victoriafossen hvor det var 30 meter som var fritt fall. Her ble du godt sikret med seler og utstyr før du hoppet, og de som jobbet der var veldig ålreite og dyttet deg utfor. 

 

Gorden Swing: Gorge Swing er en huske som tar deg over Victoriafossen. Husken har et fritt fall på 70 meter før du blir svingt frem og tilbake som en huske. Denne kan gjøres alene, eller med en partner.

 

Crocodile Cage Diving: Crocodile Cage Diving er et type basseng hvor de som deltok ble fraktet ned i et bur hvor det befant seg 3 krokodiller rundt. De jentene som dro var litt skeptiske til å reise på denne aktiviteten da vi var redde det var krokodiller som var tatt i fangenskap , kun for å tjene penger på at folk betalte for å se de. Men jentene spurte og de som jobbet der fortalte at krokodillene ble reddet fra å bli til dyre skinnvesker. Så de ble tatt hånd om, og godt vare på og har det bra den dag idag. 

Horse Back Riding: Så var det på tide med en liten tur på hesteryggen. Noen av oss så for oss litt rask fart på hesteryggen i skogene i Victoria falls blant ville dyr. På hesteryggen møtte vi på Zebra, Buffalo, Impalla og Elefanter. 

Zip Line: Zip Line er en vaier som går nedover mellom fjellene i Victoriafjellene. Det var 9 Zip line turer totalt, og man fikk sett mye av naturen rundt elven. 

Game drive/ Big Five : Game Drive  er en Safari bil som kjørte rundt i Nasjonalparken i Victoria falls , som er en veldig stor nasjonalpark. Her kan du i utgangspunktet se alle dyrene, men det er ingen garanti for å se de alle da de er 100 % ville og frie. Safarituren besto også av litt snacks, en 3 retters middag. Vi så blant annet neshorn, krokodille, sebra, giraff, elefant, bøffel og apekatter. 

Imellom de ulike aktivitetene så hadde vi litt fritid hvor noen slappet av ved svømmebassenget, noen dro på markeder for å prute og kjøpe noe fint, mens andre dro i slangeparken. Den ene kvelden hadde guiden vår reservert bord på en Resturant som var veldig populær og kjent i Victoria Falls. Når vi ankom spisestedet var det afrikanske folk som danset og man fikk tildelt hvert sitt afrikanske sjal man måtte ha rundt seg resten av kvelden. Det var også en stor buffet hvor man kunne velge og vrake imellom alt mulig av forskjellige matretter , både kalde og varme. I mellom turene ved buffetbordene for å fylle på med mer mat, var det dansing rundt bordene, afrikanske mennesker som sang acapella og det var felles trommeshow hvor alle fikk utdelt hver sin tromme.Det var også felles dansing hvor alle på spisestedet var oppe og danset. 

Når dagene nærmet seg slutten i Victoria Falls og vi skulle vende snuta hjemover mot Namibia igjen, hadde vi et siste gjøremål Å spasere rundt hele Victoria fossen som besto av 16 points som er utsiktsposter hvor du fikk se fossen fra ulike områder.Vi fikk vi beskjed om å ha på klær som tålte vann, da vi kom til å bli våte av fossen og " regnet". Lite visste vi om at alt av klær fra innerst til ytterst måtte skiftes før vi kunne sette oss i The Beast for å starte på veien hjemover. 

 

Victoria Falls var helt fantastisk, og mange av oss skulle gjerne vært noen dager til da vi følte det var mer igjen å utforske og vi trivdes veldig godt. Kanskje kommer noen av oss tilbake igjen hit en dag ? 

12 dagers turen har fremdeles noen dager igjen etter Victoria Falls, så det vil også komme en del 3, der vi forteller om de siste dagene hjem til Namibia igjen og sengene våres. Vi skrives snart ! 

Stor klem fra The Namibian Girls 

 

 

Safaritur del 1

Hei dere!

Da er vi endelig tilbake fra 12dagers turen og klare for å fortelle dere om alt vi har opplevd.

Onsdag 11.april startet vi dagen med bursdagssang og gave til Kari før avreise. Vi overrasket Kari med en kjole hun hadde sett på foodmarkedet helgen før. Hun skulle vente litt for å bestemme seg for kjøpet, da snek vi oss bort og kjøpte den i smug. Da Kari bestemte seg for å kjøpe den og så at den var borte, ble hun så skuffet. Så morningen startet med gledestårer og muffins.

Da klokken ble 9 ble vi hentet av guidene som skulle være med oss på tur. Det var Tiki og Dankie. Vi ble møtt av en stor lastebil/buss, og trodde de tullet da de sa vi skulle kjøre den. Vi hoppet inn i "the beast" som de kalte lastebilen hvor det var plass til 22personer. Vi var bare 9 som skulle på tur så vi rigget oss godt til med to seter hver og koste oss glugg.

Første stopp på turen var Waterberg. Waterberg er et fjell hvor det renner rent fjellvann fra. Her kunne vi drikke vann rett fra springen. Vi satte opp telt og ordnet campen før vi skulle på fjelltur. Vi gikk opp fjellet som hadde en kjempe fin utsikt. Tiki som er avbildet fortalte oss litt historie fra stedet. Etter turen var vi innom en kirkegård hvor det lå begravet tyskere fra en krig på starten av 1900-tallet. 

Dagen etter gikk turen videre til Samsitu. Her dro vi rett på båttur på elven mellom Namibia og Angola for å se på solnedgangen. Dette var en veldig koselig tur med en fin solnedgang. Vi gikk i land i Angola bare for å ha gjort det, noe som var gøy. Da vi kom tilbake var campen satt opp og det var tid for middag. Etter middagen fikk vi servert kake for å feire Kari som fylte år den dagen vi dro.

Neste dag reiste vi videre til Ngepi. Her skulle vi være i to netter. Dette var en veldig spesiell camping. Her var alt av toalett, dusj og badekar utendørs under åpen himmel. Satt man på do her kunne det gjerne komme en mus, firfisle eller edderkopp på besøk. Hvis vi ønsket kunne vi oppgradere til bungalower hvor man hadde utsikt mot elva da man våknet. Dersverre for oss var det ingen bungalower ledige. Ute i elven var det et slags basseng laget med armeringsjern og brygge rundt. Dette var for at vi kunne bade i elven, men for å holde krokodiller og flodhester utenfor. Her sto det skilt om at man måtte bade på eget ansvar pga dyrene. Første dagen kom en annen buss med mange norske backpackere. Det var rart å snakke med andre norske igjen. Den kvelden ble det en fest med oss og flere andre på campen. Det var veldig gøy! Ellers ble dagene brukt til å sole oss, bade, spille kort, lese og slappe av.

Turen videre gikk til Victoria Falls. Her var vi i tre dager og gjorde masse spennende så vi vil lage et eget innlegg om dette som kommer iløpet av uken. Alt er bra med oss jentene og vi storkoste oss så langt på turen! 

Klem fra jentene i Namibia!

 

 

 

 

En liten oppdatering på Namibiafronten !

Hei alle dere der hjemme ! 

De siste dagene her i Namibia så har vi blitt et medlem til. Mari heter hun og kom fra Norge på lørdag. Mari er ferdig vernepleier og videreutdanner seg innenfor psykiatri. Hun skal være her sammen med oss i 7 uker , og det gleder vi oss masse til! Noen av oss jentene var her hjemme og gjorde istand i huset til Mari kom. Vi hadde funnet frem de norske flaggene våres og veivet med de da hun kom. 

 

Etter vi kom hjem fra helgen vår i Swakopmund så har vi fortsatt praksisen vår på et nytt sykehus her i Namibia. Dette heter Katutura State Hospital og ligger i den fattige delen av Windhoek. Her går vi tre sammen på hver avdeling hvor tre er på ACU som er intensiven, tre er på føden og tre på Kirurgen.

To stykker hospiterte på Akupunktur behandling brukes som smertebehandling i Namibia samme som i Norge. Det er en behandlingsform som avslapper musklene ved å sette nåler intramuskulært og noen ganger setter de også strøm på disse. Pasientene ligger i 30-40 min med nålene og doktorene vil gjerne ha de inn til behandling 3 ganger i uken. De skadene som blir behandlet mest på Katetura er slitasjeskader i fks kneskåler, hofter, skuldre og ankler. Samme med muskelstivhet som trengs å løsnes litt på og motoriske og sensoriske sekveler (senskader) som kommer etter blant annet hjerneslag blir også behandlet. Det var veldig spennende og observere hvor aktivt de bruker akupunktur her i Namibia. 

 

De neste to ukene skal vi på en 12 dagers tur rundtom i Namibia, Zimbabwe og Botswana så da blir det ganske stille her på bloggen da det vil bli dårlig med tilgang til internett. Vi vil skrive et lengre innlegg om denne turen da vi kommer tilbake til Windhoek, så gled dere !! 

 

 

Vi skrives om 12 dager dere !! 
Mange gode klemmer fra oss jentene i reisemodus <3

 

 

 

 

 

Påsketur

Hei!

Da er helgen omme og vi har kommet oss hjem til Windhoek, og hverdagen. Idag var vår første dag på Katutura state hospital. Her ble vi plassert på avdelingene vi skal være på og fikk en omvisning på sykehuset. I morgen er vår første ordentlige arbeidsdag og vi gleder oss masse.

I dette innlegget tenkte vi å oppsummere helgen vår. Vi har tatt oss en liten påskeferie å reist på tur med Ookuume, som er selskapet til guttene vi leier av. Vi startet på torsdag hvor vi kjørte til Erindi Game Reserve. Her bodde vi en natt i tre fine hytter. Hyttene lå rett ved et vannhull hvor dyrene kunne komme å drikke. Dessverre hadde det regnet endel de siste ukene så det var ikke så mange dyr rundt vannhullet, men vi fikk sett noen. På tordag kveld hadde guttene og Vee (som er kona til han ene) ordnet istand skikkelig grillmat til oss og handlet inn alt av drikke. Vi koste oss og skravlet hele kvelden. En veldig god start på helgen.

På fredag var det opp tidlig for da skulle vi på safari. Vi kjørte i en stor bil med flere turister og en guide som var veldig flink. Vi fikk sett endel dyr på veien og fikk litt historie iløpet av de tre timene safarien varte. Dessverre fikk vi ikke sett elefant, løve, nesehorn eller geopard, som var det mange ønsket å se. Turen var alikavel en fin opplevelse og vi koste oss masse tiltross for at det var litt kjølig. Etter safarien kom vi tilbake til hyttene hvor vi fikk servert deilig egg og bacon til frokost. Etter frokost satte vi oss i bilen og kjørte mot Swakopmund, her var vi resten av helgen.

Da vi kom til Swakopmund sjekket vi inn på rommene våre og hadde litt tid til det vi selv ønsket før middag. Vi så oss litt rundt i byen og tok en tur på en populær strandbar, der vi tok en øl før vi spiste middag. Til middag var det buffet med både kjøtt og fisk, salatbar og masse god dessert. Det ble tidlig kveld på oss da vi var slitene etter en tidlig morgen og lang kjøretur.

På lørdag var det tid for aktiviteter. Vi dro først til Walvis Bay hvor vi var på båttur for å se på seler. Vi fikk besøk av en sel opp i båten, noe som var kjempe stas. Vi kjørte forbi en østersfarm og så veldig mange seler på land. De hørtes og så ut som en stor saueflokk. To av jentene fikk også sett delfin på turen. Alt av mat og drikke var ikludert, og vi fikk servert deilig tapas. Noen av oss smakte til og med på østers for første gang. Etter båtturen spiste vi en rask lunsj, før vi dro videre til Dune 7. Dette er en av de høyeste sanddynene i verden. Turen opp var lang, bratt og varm, men hele gjengen kom seg opp. Vi nøt utsikten på toppen med noe godt i glasset, før noen løp, rullet og turnet ned igjen. Tilbake i Swakopmund badet vi i havet for første gang på turen, noe som var veldig forfriskende.

På søndag var det tid for å kjøre ATV i ørkenen. Vi fikk en kjapp intro i hvordan ATVen fungerte, før vi kjørte innover i ørkenen. Dette var noen veldige morsomme timer, med mye fart og spenning. Vi stoppet halvveis, tok noen bilder (veldig mange) og akte ned sanddynene på sandboard. Noen av jentene er i overkant glad i fart og spenning, og på asfalten på vei tilbake fikk vi sykkelen opp i 80+. Vi storkoste oss masse på denne turen. Etter en kjapp dusj, var vi invitert på påskemiddag hos broren til Vee. På menyen stod helgrillet lam med masse godt tilbehør og noe godt i glasset. Vi følte oss veldig velkomne og ble tatt imot med åpne armer. Dette var en veldig fin avsluttning på en koselig helg.

Mandagen stod for tur, og det var på tide med hjemreise. Uheldigvis var det regn og tåke, så de som ønsket fikk ikke hoppet i fallskjerm. Påskekøen var på plass hos oss også, så det ble mange timer i bil. Men etter en super helg var disse timene verdt det!

Klem fra Namibia jentene, som fortsatt finner sand på de merkeligste steder!